- Fredrik Nordströms nya skiva är inspelad på
Glenn Miller Café. Som många gånger tidigare
ger den lilla inrökta lokalen en atmosfär och en klang
som verkligen andas akustisk jazz, men med "No sooner said
than done" i hörlurarna slår det mig att förhållandet
ju också är det omvända. Nordströms jazz,
en energisk och rått skön musik med utgångspunkter
i 60-talets avantgardistiska men samtidigt ursprungsmedvetna
stilar, formligen invaderar rummet där allt utspelar sig.
Den norske basisten Ingebrigt Håker Flaten, som är
ny i gruppen, tillför i nära samarbete med trummisen
Fredrik Rundqvist en rörlighet som blixtsnabbt fångar
upp olika skeenden i det högre registret. Där uppe
utmärker sig inte minst Nordström själv på
driven tenorsaxofon, men skivans karaktäristiska, närmast
otåliga idérikedom beror i hög grad även
på trumpetaren Magnus Broo och vibrafonisten Mattias Ståhl.
Det är precis sådan levande, på en gång
avancerad och folklig musik som har format Glenn Miller Café.
Johannes Cornell/DN
- Det här är tenorsaxofonisten Fredrik Nordströms femte skiva
i eget namn och den andra med just den här sättningen.Han har
skrivit fem av skivans sex nummer. Medspelare är Magnus Broo
trumpet, Mattias Ståhl vibrafon och glockenspiel, Ingebrigt
Håker Flaten bas och Fredrik Rundqvist trummor. Skivan är inspelad
live på Glenn Miller Café i Stockholm. Musiken har sina rötter
i den fria jazz som dök upp på sextiotalet, men trots detta
finns här starka känslor för jazzens rötter. Gruppen spelar
med en stark kollektiv känsla och genom den lyhörde Fredrik
Rundqvist kan tempo och intensitet hastigt byta skepnad. Jag
vet få trumslagare som spelar med så öppna öron som just Fredrik
Rundqvist. Gruppens klang med tenorsax, trumpet och vibrafon
ger musiken en särpräglad klang. De båda blåsarna spelar hela
tiden nära varandra. Fredrik Nordströms tenor är fylld av en
kraftfull,frustande men ändå innerlig ton, och Magnus Broo kan
spela både vilt fladdrande och insmickrande. Den här konstellationen
har en påtaglig personlighet i sitt uttryck. Här finns både
sväng, som i Grimes Times, och lyhörd eftertänksamhet som i
Got To Get Off. Gruppen är synnerligen samspelt, vilket är en
förutsättning när stundens ingivelse så starkt styr musiken.
Svensk jazzmusik har idag en livskraft som inte känner några
gränser. Det här är en av de mest kreativa grupperna i detta
flöde.
Torsten Eckermann/Lira
- Vi har all grunn til å være stolte over 30-noe
generasjonen i norsk jazz. Vi snakker om unge storheter som
Ingebrigt Håker Flaten, Paal Nilssen-Love og Håvard
Wiik - herrer som har gjort seg kraftig bemerka langt utenfor
12-mils grensa for lenge siden. Også de vi skilte lag
med for 100 år siden er i støtet som aldri før
og saksofonisten Fredrik Nordström er absolutt en av de
fremste. Det er heller ikke noe minus at han har innlemma en
av våre storheter i bandet sitt.
Gjennom bl.a. flere samarbeidsprosjekt som Atomic har vi blitt
eksponert for flere av broderfolkets etterhvert mer enn lovende
unge jazzmusikanter. Det har vist seg at idealene for en rekke
av de norske og svenske musikantene innen denne generasjonen
har vært ganske sammenfallende: Moderne, tøff akustisk
jazz med idealer tilbake til 60-tallet og frijazz.
Tenorsaksofonisten Fredrik Nordström plasserer seg midt
i dette idealet. Her hjemme har vi truffet på han tidligere
sammen med bl.a. Thomas Strønen i bandet Surd og i denne
kvintetten har han vært smart nok til å invitere
med seg bassisten Ingebrigt Håker Flaten. Med Oppdals
store sønn som fundament kan det ikke gå galt og
det gjør det da heller på ingen måte.
Nordström blei årets musiker i Sverige i 2002. Det
sier en hel del om hvilken anseelse han nyter i hjemlandet.
Han føyer seg elegant inn i tradisjonen sammen med flere
saksofonister fra samme generasjon som Per "Texas Johansson,
Jonas Kullhammar og Fredrik Ljungkvist - vi snakker kvalitet
på aller høyeste internasjonale nivå. På
denne liveinnspillinga fra Glenn Miller Café i Stockholm
står han fram som en glitrende bandleder, spennende komponist
og ikke minst som en særegen tenorsaksofonist.
Med seg har han Atomic-trompeter Magnus Broo, trommeslageren
Fredrik Rundqvist og den meget originale vibrafonisten Mattias
Ståhl som også spiller klokkespill her. Det bør
ikke komme som noen bombe at Ingebrigt Håker Flaten mer
enn forsvarer plassen sin også i dette laget - den lille
mannen med den store fela er intet mindre en av de bassistene
på verdensbasis som har mest å melde i mine ører.
Bortsett fra Björks "Cocoon" er alt materialet
skrevet av Nordström. Dette er rytmisk, men løs,
melodisk og dynamisk spennende musikk som henter mye fra hele
den moderne jazztradisjonen. Her er det mye rom og luft for
alle til å melde det de har på hjertet og det er
ikke reint lite.
Fredrik Nordström har enn så lenge spilt en ganske
beskjeden rolle her hjemme. Med dette visittkortet bør
en hel del nye dører åpne seg og den festivalen
som sikrer seg dette bandet er garantert et urheftig liveband
i Atomic-tradisjonen.
Tor Hammerø/www.puls.no
|